Humor og statistikk 2

Hviledag? Pøh!

Vi studenter er noen lesehester, særlig i eksamenstiden. Da kan det bli så mye lesing at selv søndagen går med på lesesalen med Bodum presskanne med nytrukken java og Facebook på Macen, ispedd noen økter med lett og ledig lesing av pensumlitteratur.

Dette er selvfølgelig i sterk kontrast til en vanlig søndag i en students liv: vaske ut kebab av lomma på dressen, skallebank, saft og piratnedlasta Madmen på Macen hele søndagen, om du er så heldig at du kommer deg ut av senga i det hele tatt. Under slike omstendigheter er det selvfølgelig umulig å lese pensum, tenker du kanskje. Men er det det?

Nei, det er ikke umulig! Og her kommer en det kanskje kan være vanskelig å akseptere, særlig for de av oss som hører til for enden av buss 9 og 5: du kan jo selvfølgelig gjøre eksamensoppgaver i statistikk!

For de av dere som tviler, så har jeg foretatt noen uhøytidelige undersøkelser de siste helgene, og kommet frem til følgende konklusjon: dagen derpå er en ypperlig anledning til å regne statistikk, men fullstendig ubrukelig til å gjøre noe annet fornuftig!

Dette krever åpenbart en forklaring, så jeg har vendt meg til faglitteraturen og funnet min stav og støtte for dette kontroversielle utspillet i Keith "The Tripartite Mind" Stanovich.

Ifølge Stanovich kan vi dele vår evne til problemløsning i to systemer: det autonome og det analytiske. Det autonome systemet består av overlærte, enkle responser og evolusjonsdannede tilpasninger til historisk gjentatte problemer, som når vi vakler ut på do søndag morgen, eller hiver i oss potetgull og sjokolade for å få systemet i balanse med sukker, fett og salt.

Det analytiske systemet skal overstyre det autonome og bidra med rasjonell tanke og intelligens for å styre våre valg bevisst. Stanovich deler det analytiske systemet videre i to: Det algoritmiske system og det reflektive system. I disse systemene finner vi henholdsvis flytende intelligens (IQ) og evnen til reflektert og rasjonell tanke. Evnen til reflektert og rasjonell tanke glimrer som kjent med sitt fravær etter en natt på Vista, med byens beste daiquiri i et klamt grep mens du speider etter førsteårsstudenter som er enda fullere enn deg selv. Har du noen gang prøvd å åpne en pensumbok dagen etter en slik kveld er sjansen der for at du endte opp dummere enn du var da du begynte.

Det er fordi å tilegne seg teoretisk kunnskap legger beslag på hele det reflektive systemet!

Matematikk, derimot, når man har forstått det teoretiske grunnlaget, kan tørrpugges kun ved å aktivere det algoritmiske systemet, som til dels virker uberørt av dagen derførs eskapader.
Jeg vil nærmest gå så langt som å si at det algoritmiske systemet nærmest hungrer etter aktivering, alt for å dempe fylleangsten! Du vil dessuten slippe det reflektive systemets evige klaging bak i hodet: «Trenger du virkelig dette?» spør den vanligvis. «Trenger du noen gang å kunne regne en t-test for hånd?» Det reflektive systemet er deilig bedøvet, og du kan fokusere for fullt på den neste variansanalysen!

Så om du er så heldig å være oppmeldt i et statistikkemne som forutsetter at du faktisk kan regne på eksamensdagen, kan du helt trygt dra på rangel, så lenge er flink til å sette deg opp i senga og strekke neven ut etter kalkulator og ruteblokk som du pliktoppfyllende husket å legge på nattbordet klokka 03:37 søndag morgen!

Interessant? Les mer om statstikkemner ved NTNU her: http://www.ntnu.no/studier/emner

Søk opptak til statistikkemner her http://www.ntnu.no/studier/studentweb eller her http://www.ntnu.no/studier/soknadsweb

Mer om rasjonalitet og en tredeling av motivasjonssystemet i Evans & Frankish, "In Two Minds: Dual Processes and Beyond", 2009, Oxford University Press. 

These are not the droids you're looking for

For et par uker siden hadde vi en diskusjon i klassen om ulike fordommer man møter som psykolog/psykologstudent. Selv har jeg bare fått positive reaksjoner, så det var interessant å høre hva andre kunne fortelle. Mange av historiene er om slektninger som plutselig forventer at man interesserer seg for alt som er vagt relatert til menneskelig atferd, og fremmede mennesker på byen som plutselig skal fortelle hele livshistorien sin og legge ut om alle tilfellene av psykisk sykdom i familien. Den eneste rare reaksjonen jeg har fått er når mennesker ler litt flåsete og sier ”oi, så jeg bør passe meg for hva jeg sier til deg, altså” eller ”håhå, så nå vet du vel allerede alt om meg”. Selv om dette selvfølgelig er ment spøkefullt, så er det likevel en såpass utbredt spøk at jeg tenker at den må ha en viss rot i virkeligheten. Bare det at det fantes en facebook-gruppe ved navn ”Yes, I am a psychologist, no it does not mean I can read your mind” sier vel sitt. Tankelesing vil vel ingen for alvor anklage en psykolog for, men hva med tankeforvrengning? Er det farlig å snakke med en psykolog? Forskningen viser at det kan det faktisk være.

Hukommelsen er en utrolig fascinerende ting, og et av de områdene som fikk meg interessert i psykologi i utgangspunktet. Mens hukommelsen tidligere ble sett på som et lager (eller mer nøyaktig to lagere: kortids- og langtidshukommelsen), er det nå vanlig å tenke seg hukommelsen som en konstruktiv prosess. De fleste har kanskje opplevd å få en historie fra egen barndom fortalt så mange ganger at man til slutt føler at man husker den selv. Elizabeth Loftus har forsket på nettopp dette, ved å prøve å overbevise forsøkspersoner om at de som barn gikk seg bort på et kjøpesenter. Å overbevise noen om at de husket noe som faktisk aldri hadde skjedd, viste seg overraskende lett. Så lenge det gjelder slike uskyldige historier virker det jo mest morsomt, men denne forskningen bunnet i en debatt om et kontroversielt tema som siden 1980-tallet har blitt hyppig omdiskutert både i Loftus’ hjemland USA og her i Norge: anklager om seksuelt misbruk. Er det mulig at man kan glemme misbruk man har vært utsatt for i barndommen for så å huske hendelsene igjen flere år senere? Og hvis ikke: Er det mulig å overbevise en person om at han/hun ble misbrukt som barn, og at opplevelsen var så traumatisk at minnet er blitt fortrengt?

Et par svært omtalte rettssaker i USA har skapt to lag: de som mener at slike minner er sanne, og de som mener at de er falske, et resultat av påvirkning. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne debatten er blitt så opphetet. For hva er verst: Å feilaktig anklage noen for seksuelt misbruk, eller å anklage noen for å lyve om at de har opplevd å bli misbrukt?

En studie av Elke Geraerts med flere nyanserte debatten ved å skille mellom minner som er blitt gjenkalt i terapi, og minner som er blitt gjenkalt utenfor terapi. De målte sannsynligheten for at det påståtte misbruket faktisk hadde funnet sted ved å se på bekreftende informasjon fra andre kilder. Husket andre at overgrepene hadde skjedd? Fantes det andre som hadde anklaget samme person for overgrep? Innrømmet den påståtte overgriperen selv overgrepene? Hadde offeret betrodd seg til noen da overgrepene skjedde?

Resultatene var svært entydige: Det fantes ikke supplerende bevis for noen av tilfellene der overgrepene ble ”gjenkalt” i terapi. I tilfellene der overgrep ble husket i andre sammenhenger enn terapi, fant man bekreftende informasjon i 37% av tilfellene. Et annet interessant funn var at hvorvidt personen var overrasket eller ikke da han/hun husket overgrepet predikerte hvorvidt det ble funnet supplerende bevis eller ikke. I tilfellene der det å gjenkalle minnet opplevdes som en overraskelse, fant man bekreftende informasjon fra andre kilder. Resultatene er interessante både fordi de viser at gjenkalte minner faktisk kan være sanne (i hvert fall med stor sannsynlighet) og at hukommelsen er av en så konstruktiv art at man kan bli overbevist om hendelser som aldri har funnet sted.

Spennende? Da kan du jo lese:

- "The seven sins of memory: How the mind forgets and remembers" av D. Schacter

- "Convicting the innocent" av D. Connery

- "The reality of recovered memories" Geraerts m.fl.

- "My lie: A true story of false memory" av M. Maran

- "Vitnepsykologi" av Svein Magnussen

Humor og statistikk 1

Det er en kjent sak at humor og statistikk går hånd i hånd. Det er likefullt kjent at en tung eksamenstid kan ha konsekvenser for humornivået man lar seg underholde av.

Dette gav seg uttrykk i at jeg i går kveld, i samtale med Kollokvieonkelen, uten vanskeligheter klarte å overbevise ham om at den tyske statistikeren Albert Nova var mannen bak den moderne variansanalysen.

Med bakgrunn i denne spøken, foreslår jeg følgende:

MER OM OSS!

For å utdype innledningen, følger her en kort introduksjon av gruppas medlemmer:

Bakerhalsen
Ansvarlig for at det er bakevarer tilgjengelig under kollokviemøtene.

Mattemor
Ansvarlig for at vi alle henger med i statistikken.

Himlakari
Høy.

Hjernen
Skal (egentlig) stille med mindware.

Fotofetter, pressepappa
Ansvarlig for public relations og forevigelse av forglemmelige øyeblikk.

Kollokvieonkel
Ansvar for generell struktur i gruppa, god stemning og planlegging av møteaktivitet.

Under følger noen mobilbilder tatt under forrige fotoshoot med gruppa:

Hei og velkommen til psyk.stud.!

Som det (delvis) fremgår av navnet er dette en blogg laget av psykologistudenter. Vi er seks studenter som i høst begynte på profesjonsutdanningen i psykologi ved NTNU i Trondheim. Sammen utgjør vi kollokviegruppen Slekta. Som seg hør og bør i en kollokviegruppe har vi fordelt tiden ca 50/50 mellom det faglige og andre viktige oppgaver som å finne navn på gruppa, fordele roller, planlegge fotografering og lage blogg. Tanken bak bloggen var at det kunne være gøy å dele litt av vår studiehverdag med alle som måtte være interessert, enten det er folk som kjenner oss og lurer på hva vi driver med, eller folk som er nysgjerrige på psykologstudiet. Dette blir ikke en dødelig seriøs innføring i psykologutdanningen, men en slags blanding av faglige og svært ikke-faglige betraktninger. Ikke minst blir det et innblikk i hvordan kvaliteten på humor synker proporsjonalt med antall dager som gjenstår før eksamen.