Hvem er syke - samfunnet eller individet? 

I dag leste jeg en tankevekkende tekst på Morgenbladets nettsider. Psykologen Heidi Tessand illustrerer det hun opplever som et dilemma i jobben sin:

"Hvilken diagnose skal jeg så sette på et barn som jeg vurderer egentlig har adekvate reaksjoner gitt store belastninger, og som dermed ikke burde stemples som syk?"

Hun peker på at det like gjerne kan være samfunnet som bør diagnostiseres og behandles, når det oppfordrer individene til å engasjere seg i tidsklemma og stress. Jeg synes det er et viktig perspektiv å ha med seg, kanskje har vi for lett for å klandre individet og ikke se omstendighetene rundt. Les resten av teksten her: Curlingterapeuter


Onkelen

Forandring

Det nærmer seg eksamen, og det har bloggen fått lide litt under. Nå gjør jeg en rask gjenopplivning for å reklamere litt. Reklame er det ikke ofte du får se i denne bloggen, men nå gjør jeg et unntak. Årets siste utgave av NTNUs eget Psykologisk Tidsskrift er nemlig i salg. Temaet er forandring, og en forkortet utgave av min semesteroppgave i samfunnspsykologi er med. For alle dere som svarte på spørreundersøkelsen (tusen takk, forresten!) kan det kanskje være litt interessant? PT kan i hvert fall kjøpes på universitetsbokhandelen på Dragvoll i Trondheim og Universitetsbokhandelen i Tromsø, eller du kan abonnere gjennom bladkongen.no.

http://www.svt.ntnu.no/psy/pt/index.php

Interaksjon.

Trekkteorier innen personlighetspsykologi legger mye vekt på medfødte egenskaper, men holder fortsatt muligheten åpen for påvirkning fra miljøet. Selv om det diskuteres innen faget om det er "person eller situasjon" som i størst grad styrer atferden vår, altså i hvilken grad vi har en stabil personlighet som vil komme til uttrykk noenlunde likt i alle sammenhenger, så er de aller fleste i dag enige om at begge faktorene er viktige. Spørsmålet om person eller situasjon er som spørsmålet om arv og miljø, det er alltid snakk om et samspill.

Person og situasjon, eller indre og ytre faktorer, kan påvirke hverandre på flere måter. Situasjon kan velge person, som når lille Ole blir valgt ut til fotballlaget fordi han er rask, eller får tilbud om jobb som seminarleder fordi han er flink til å lære bort. Men person velger også situasjon: Ole hadde neppe dratt på uttakstrening om han ikke hadde noen interesse for fotball i utgangspunktet. Dette blir et svært forenklet bilde av en kompleks transaksjonsmodell, men tydeligvis er den vanskelig nok. Dagbladet, for eksempel, reflekterer ikke over den i særlig stor grad.

http://www.dagbladet.no/2012/10/17/nyheter/bipolar_lidelse/helse/helse_barn/forskning/23918370/

Nå er det ikke sikkert det var slik ment fra journalistens side, men etter å ha lest denne saken sitter i hvert fall jeg igjen med et bilde som er omtrent sånn:

a) mennesker velger seg yrker
b) noen velger seg kreative yrker
c) disse kreative yrkene gjør at menneskene som har dem utvikler psykiske lidelser

Så, er det noen som skårer lavt på føyelighetsfasetten i agreeablenessfaktoren som har noen andre mulige forklaringer på denne sammenhengen?

Medmenneskelighet: Er omgjengelighet alltid en god ting?

Agreeableness, som oversettes med "medmenneskelighet" på norsk, er en annen av faktorene i den tidligere nevnte femfaktormodellen. I personlighetstesten NEO-PI deles hver faktor inn i sekss fasetter. For medmenneskelighet er de seks fasettene tillit, rettfremhet, altruisme, føyelighet, beskjedenhet og følsomhet.

McCrae og Costa skriver at en som skårer høyt på Agreeableness typisk er grunnleggende altruistisk og sympatisk. Hen er hjelpsom, og tror andre vil være det tilbake.
Som med ekstroversjon er det lett å tenke at høye skårer på Agreeableness er udelt positivt. Og i mange sammnehenger er det selvsagt det. I serviceyrker vil nok høye skårer på alle de seks fasettene være en fordel, og mennesker med høy skåre på dette trekket er mer populære. Men vil det ikke i noen tilfeller være hensiktsmessig å ikke være fullt så føyelig og enkel å ha med å gjøre?

McCrae og Costa nevner blant annet juss og forskning som områder der skepsis og kritisk tenkning, og følgelig lave agreeableness-skårer, vil være en fordel. En annen, men ikke like åpenbar sammenheng finnes mellom agreeableness og varsling på arbeidsplassen. I en studie fra 2010, ser Bjørkelo, Einarsen og Matthiesen på sammenhengen mellom de fem personlighetstrekkene og varsling. Agreeableness viste seg å være negativt korrelert med varslingsatferd, i tråd med forskernes hypotese. Lave skårer på dette trekket henger altså sammen med høyere sannsynlighet for å melde fra om urett som observeres på jobben.

Så kan man selvfølgelig diskutere hvorvidt varsling i seg selv er et udelt positivt fenomen, men det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg, når semesteroppgaven min om varsling er levert :)
- Halsen

Slekta på Birken

Birkebeinerløpet ble arrangert for 15. gang i år og Slekta kunne selvfølgelig ikke gå glipp av det. Himlakari, Kollokvieonkel og Mattemor var representanter fra Slekta, og så hadde vi selvfølgelig med Nils Henry. 

Vi har alle deltatt tidligere, men i år var start ved Birkebeiner Skistadion og vi ble advart om at det skulle være mer oppover enn det har vært de siste årene. Det ble en stressende tur opp til Stadion; det var kø, så Kollokvieonkel og jeg rakk ikke starten vår. Heldigvis er det en chip som registrerer tiden så vi bare slengte oss med på pulja til Himlakari og Nils Henry. De første 7-8km var ganske ubehagelige (jeg snakker for meg selv - noen av deltagerne likte det visst..), det var mye oppover og jeg var ikke forberedt på så mange bakker, men etter det ble det en trivelig tur. Det er morsomt hvor mye man hater seg selv mens man løper; "hvorfor gjør jeg dette her... igjen!?!" og etterpå så gleder man seg bare til neste gang. Det er helt fantastisk å komme i mål og den godfølelsen sitter i en god stund - det er så verdt det :) 

Bildet er av Kollokvieonkel som kun har (ca) 500meter til mål. 

Neste år er Birkebeinerløpet 8.juni, sjekk ut http://www.birkebeiner.no/Templates/Public/Pages/Arrangement.aspx?id=29 for mer informasjon. Slekta tar kanskje turen igjen hvis ikke det passer dårlig med eksamen, kanskje vi sees der..? ;)

- Mattemor

Ekstroversjon/introversjon: En verden av selgere?

Dette semesteret er det personlighetspsykologi som er basalemnet for oss, og jeg tenkte det var på sin plass med en pensumrelatert bloggpost. Trekkteori, teorien om at personlighet kan konseptualiseres som en rekke dimensjonelle egenskaper eller trekk, står sterkt  innen moderne personlighetsteori. Costa og McCrae er med sin femfaktormodell de største guruene på området. Femfaktormodellen består av fem trekk som mennesker kan defineres ut fra. De fem er åpenhet, ekstroversjon, nevrotisisme, planmessighet og medmenneskelighet.

Trekket ekstroversjon er en dimensjon der ekstroversjon utgjør det ene ytterpunktet og introversjon det andre. Det er altså snakk om å være ekstrovert eller introvert i større eller mindre grad. Når man snakker om mennesker som enten ekstroverte eller introverte er det altså en grov forenkling, og det kan det være nyttig å ha i bakhodet når man ser begrepene bli brukt på denne måten. Costa og McCrae beskriver den ekstroverte som en sosial, aktiv og pratsom person som foretrekker store grupper av mennesker fremfor å være alene. De beskrives også som energiske og med et stort behov for stimuli. Selgeren fremstilles som prototypen på den ekstroverte. Costa og McCrae har litt større problemer med å beskrive introverte, men mener at introversjon best kan forklares som et fravær av, heller enn en motsetning til, ekstroversjon. Introverte er altså ikke nødvendigvis sjenerte eller slappe, de har bare et lavere energinivå, er mindre utadvendte og foretrekker ofte å være for seg selv eller i små grupper.

Susan Cain, forfatteren av "Quiet. The power of introverts in a world that can't stop talking" argumenterer for at samfunnet i dag er skapt for de ekstroverte. Det er ikke vanskelig å se hva hun mener. Det blir stadig mer gruppearbeid i skolen og i arbeidslivet, og på jobbintervjuer er det viktig å "selge seg selv" som proaktiv og utadvendt, i blant også når det gjelder stillinger som ikke primært innebærer å omgås andre. Er dette et utbredt fenomen, og hva gjør det i så fall med de mer introverte av oss?

Dersom personlighetsdimensjonene er normalfordelt, slik de antas å være, er det like mange mennesker i begge ender av skalaen. I så fall kan det bety at samfunnet tilrettelegger for halvparten, den halvparten som snakker høyest og tar mest plass. Forskning viser at mer introverte mennesker trives dårligere med gruppearbeid versus å jobbe selvstendig, og det hevdes at med vår tids idealer om å være sosial og utadvendt, kan det å være av den mer rolige og innadvendte typen oppleves skamfullt. Dette til tross for at introverte jevnt over presterer bedre akademisk enn ekstroverte.

Susan Cain har fått kritikk for å overdrive virkningene av en ekstroversjonsdominert verden, og for å trekke introvert/ekstrovert-begrepet for langt. Likevel er det en interessant tankevekker at våre sosiale idealer kanskje bidrar til å undervurdere store deler av befolkningen fordi de ikke passer inn i malen.

Hva tror dere?

Kilder:
http://www.youtube.com/watch?v=c0KYU2j0TM4
http://www.wwwords.co.uk/pdf/validate.asp?j=plat&vol=6&issue=1&year=2007&article=4_Walker_PLAT_6_1_web
"De introvertes revolusjon?", Ole Jacob Madsen, Tidsskrift for norsk psykologforening 7/2012

You know what REALLY grinds my gears? Del 1: Flytdiagrammer.

 

Hva har jeg til felles med denne fiktive, overvektige amerikanske familiefaren? Skremmende mye.

En ting er evnen til å irritere seg grenseløst over hverdagslige ting. Og da mener jeg virkelig irritere seg: Jeg kan bli så provosert at jeg har mest lyst til å gnage ned neglene til fingrene blør og rive ut håret i store tuster. La meg få presentere en av de mange tingene som har denne effekten på meg: Flytdiagrammer.
Jeg er av den oppfatning at grafiske fremstillinger av data kun skal benyttes når de gjør det lettere å forstå dataene som blir presentert. Dette er en gyllen regel som burde gjelde alt fra tabeller og grafer til nettopp flytdiagrammer.

Oversiktelig? I think not.

Jeg vet ikke hva som motiverer folk til å gi seg i kast med slike diagrammer, hva som kan få en ellers oppegående forsker til å gå bananas med bokser og piler, men jeg liker det ikke. Tror de at teorien deres vil fremstå mer bunnsolid dersom de gjør den om til noe som ser mest ut som et dårlig skattekart fra Donald? Tror de at det å klusse ned et sammensurium av stiplete linjer, ovaler og toveispiler gjør dem mer troverdige?

Personlig mener jeg det er svært få situasjoner som rettferdiggjør et flytdiagram. For å illustrere poenget mitt har jeg laget et flytdiagram:

Hva er det verste flytdiagrammet du har kommet over? Del det med oss!