You know what REALLY grinds my gears? Del 1: Flytdiagrammer.

 

Hva har jeg til felles med denne fiktive, overvektige amerikanske familiefaren? Skremmende mye.

En ting er evnen til å irritere seg grenseløst over hverdagslige ting. Og da mener jeg virkelig irritere seg: Jeg kan bli så provosert at jeg har mest lyst til å gnage ned neglene til fingrene blør og rive ut håret i store tuster. La meg få presentere en av de mange tingene som har denne effekten på meg: Flytdiagrammer.
Jeg er av den oppfatning at grafiske fremstillinger av data kun skal benyttes når de gjør det lettere å forstå dataene som blir presentert. Dette er en gyllen regel som burde gjelde alt fra tabeller og grafer til nettopp flytdiagrammer.

Oversiktelig? I think not.

Jeg vet ikke hva som motiverer folk til å gi seg i kast med slike diagrammer, hva som kan få en ellers oppegående forsker til å gå bananas med bokser og piler, men jeg liker det ikke. Tror de at teorien deres vil fremstå mer bunnsolid dersom de gjør den om til noe som ser mest ut som et dårlig skattekart fra Donald? Tror de at det å klusse ned et sammensurium av stiplete linjer, ovaler og toveispiler gjør dem mer troverdige?

Personlig mener jeg det er svært få situasjoner som rettferdiggjør et flytdiagram. For å illustrere poenget mitt har jeg laget et flytdiagram:

Hva er det verste flytdiagrammet du har kommet over? Del det med oss!

Samfunnsvitenskap/Svadavitenskap?

Samfunnsvitenskapen, som psykologien er en del av, er av og til blitt kritisert for å forske på fenomener kritikere møter med utsagn av typen: "Det kunne jeg fortalt deg når som helst," "Det kunne bestemora mi har fortalt deg," eller "Måtte dere virkelig forske for å finne ut av det?"

Men ofte er ikke ting så innlysende. Hvilket av de folkepsykologiske ordtakene "Like barn leker best", eller "Motsetninger tiltrekker" stemmer best med virkeligheten? Hvis man hadde forsket på det og funnet at motsetninger tiltrekker, ville mange kanskje sagt "det er bare å dra hodet ut av laboratoriet og ut i den virkelige verden for å finne ut det".

Andre ganger er kritikken imidlertid berettiget, som i dette utdraget jeg snublet over i pensum i dag:

"Friends are more likely than nonfriends to spend time positively engaged with one another. They expend more effort to resolve conflict, spend more time on task-related activity, perform tasks at a higher level, and have stronger feelings of closeness, loyalty, and mutuality than peers who are not friends," (Captain Obvious et al., 2000).

Og forresten er forskningen ganske tydelig på at det er like barn som leker best. 

Kunsten å bygge team

Å jobbe sammen i team er utfordrende. Som mange andre yrkesgrupper, bør også psykologer være trent i dette. Forrige fredag ble vi kastet ut i det som skulle vise seg å bli en god blanding av herlig sansefrarøvelse og desperat kommunikasjon. En av oppgavene gikk nemlig ut på å veilede en blind medstudent gjennom et virvar av greiner, trær og dyrefigurer, uten å røre noen av objektene, noe som skulle vise seg å være en praktisk talt umulig oppgave. Dette var et bevisst valg fra kursledernes side, for å "presse fram gruppedynamikk", som de sa.

                                            

I dag hadde vi en ny runde med nye oppgaver, også disse var av en praktisk natur, og igjen fikk vi erfare at tidspress koblet sammen med utfordrende oppgaver gav visse mønstre av gruppeatferd:  Er det tilfeldig hvem som tar ordet og leder? Er det tilfeldig hvordan gruppa tar avgjørelser? Har alle i gruppa den samme oppfatninga av hva oppgaven går ut på? Og hvordan påvirker alt dette resultatet av oppgaven? Grupper er spennende. Gjennom tilbakemeldinger på både gode og kanskje ikke fullt så gode valg og egenskaper ved gruppa vår, fikk i alle fall jeg øynene opp for hvor mye det går an å ta tak i ved teamarbeid, og hvor mye det er vi kanskje ikke er så bevisst på før vi får det påpekt av noen som ser oss utenfra. Utfordrende! Dette er jeg ikke ferdig med:)

Tanker er ikke farlige!

Thought-action fusion, å innbille seg at å tenke noe er det samme som å gjøre det, er en vanlig antakelse blant mennesker som har obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD). Denne lidelsen kjennetegnes av tvangstanker og/eller -handlinger som er så invaderende at det går utover personens daglige fungering. Som i de fleste lidelser er hovedsymptomene i OCD noe så godt som alle kan kjenne seg igjen i til en viss grad, selv om de for de fleste av oss ikke er alvorlige nok til å kalles klinisk signifikante. Det er jo noen ting det føles litt skummelt å tenke på eller snakke om? Selv regner jeg meg som svært lite overtroisk, men tar meg likevel stadig i å banke i bordet, næreste automatisk, hvis det blir snakk om uykker eller sykdom. Det er noen ting jeg liksom vegrer meg litt for å si høyt eller skrive ned.

En teknikk for å venne seg av med thought-action-fusion er å tillate seg å tenke tanken, skrive den ned på papir, og så erfare at det man var så redd for faktisk ikke skjedde. For eksempel "Jeg håper at kona mi kjører seg i hjel i dag". Kommer hun hjem helskinnet har man erfart at det å tenke det, til og med å skrive det, faktisk var helt ufarlig. Etter å ha snakket om dette på en kollokvie utfordret slekta meg til å prøve det ut. Jeg skal innrømme at det føltes litt skummelt, men kanskje mer slemt. Nå har jeg imidlertid funnet fram penn og papir og tatt utfordringen. Tør du?

Blir vi noen gang fornøyde?

Her om dagen leste jeg Albert Banduras artikkel fra 1977 om self-efficacy theory (Self-efficacy kan oversettes til mestringstro). Teorien går kort sagt ut på at man har forventninger om hva slags konsekvenser en handling har (outcome expectations)- om det fører til behag eller ubehag - og man har forventninger om sine egne evner (self-efficacy expectations) - om man  har det som skal til for å oppnå et visst utfall. Disse to forventningene er viktige i avgjørelsen om man skal handle eller ikke.

Det var en kort introduksjon før jeg kommer til poenget, for inspirasjonen til dette blogginnlegget kommer fra  et avsnitt i artikkelen som jeg la spesielt merke til. Det handler om målsetting og selvevalueringer. Når man setter seg mål og jobber mot dem, sammenligner man hvor man er nå og hvor man skal være når målet er nådd. Når man merker at det er avvik mellom der man er og der man vil være, skaper det misnøye og man blir motivert til å stå på videre for å nå målet. Men! Her kommer det: "Having accomplished a given level of performance, individuals often are no longer satisfied with it and make further self-reward contingent on higher attainments" (s. 193). Når man har nådd målet, er ikke det lenger bra nok og man setter seg et nytt mål og jobber mot det. På en måte er det bra og på noen område er det viktig - som i skolesammenheng, men det er en deprimerende tanke at man aldri skal bli fornøyd selv om man har nådd det målet man satte i utgangspunktet. Det er sikkert lett for mange å kjenne seg igjen i dette hvis man tar vekt og kroppsbilde som eksempel. "Hvis jeg bare går ned fem kilo så...." Men neida, klarer du det, er ikke det heller bra nok.. - Tankevekker

Referanse:
Bandura, A. (1977). Self-efficacy: toward a unifying theory of behavioral change. Psychological review,    84, 191-215.

- Mattemor

Gjør dataspill oss voldelige? Og hvis ikke, hva gjør det da?

I morgenbladet 12.08.11 føyer Kristina Parow seg inn i rekken av fagfolk som maler med bred pensel i debatten om dataspill. I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011, spør hun hvilke faktorer i vårt

samfunn som «muliggjør en slik sjelelig forkrøpling [av Anders Behring Breivik]», før hun selv

avleverer svaret: «Han har brukt mye av tiden sin på voldelige videospill». Parow fortsetter med å

hevde at sammenhengen mellom skjermvold og voldelige handlinger for lengst er dokumentert, et

mantra hun gjentar artikkelen gjennom, på tross av at hun refererer til kun én bok av én forfatter, i

tillegg til en tjue år gammel forskningsartikkel. Artikkelen hun viser til hevder at vi uten

skjermmediet ville hatt 10.000 færre drap, 70.000 færre voldtekter og 700.000 færre voldelige

overfall i USA før 1992. Originalartikkelen har det ikke vært mulig å oppdrive for kritisk analyse.

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, spør 19.04.12 om fokuset på ekstrem

høyreradikalisme på internett kanskje er et blindspor når man skal forklare terrorhandlingene 22.

juli 2011. Hun spør, og lar spørsmålet henge ubesvart i luften, om «krigerske

dataspill har trukket en gal mann inn i en verden der han ikke lenger har klart å skille mellom spill

og virkelighet.»

Disse påstandene er overhodet ikke unike i norsk medievirkelighet, der uttalelser om koblingen mellom vold og dataspill ofte er preget av kunnskapsløshet, manglende journalistisk og vitenskapelig etterrettelighet og sensasjonslyst.

I forbindelse med et samfunnspsykologisk prosjekt i vår, gikk jeg og en medstudent kritisk gjennom flere tiårs forskning på sammenhengen mellom dataspill, vold og aggresjon. Vi fant flere studier som tydet på at det meste som er gjort av forskning på koblingen mellom vold og dataspill er grunnleggende forfeilet. På oppdrag fra Barne- og Likestillingsdepartementet, gjennomførte NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) i 2009 en undersøkelse for å svare på spørsmålet «Finnes det en sammenheng mellom medievold og gutters voldsforståelse og -bruk?». I arbeidet gjennomgås store mengder forskning som alle har det til felles at de konkluderer med at det er en sterk kobling mellom eksponering for vold i dataspill og faktisk utøvet vold og aggresjon.

NOVA-rapporten kritiserer den etablerte forskningen på medievold for å utelukke eller forbigå diskusjoner om hvorvidt målene og metodene som benyttes, faktisk måler det de skal måle. Dette er et absolutt krav i alt vitenskapelig arbeid – man måler ikke avstand med termometer, og man måler ikke temperatur med brevvekt. Derfor er det avgjørende at målene man benytter for aggresjon, faktisk kan predikere vold. NOVA setter spørsmålstegn ved mange av de målene som benyttes i den hovedsaklig amerikanske forskningen, og spørsmålet er om assosiasjonstester, selvrapportert aggresjon, lydsignaler og tabascosaus, faktisk korrelerer med voldelige handlinger utenfor den eksperimentelle situasjonen. NOVA-rapporten argumenterer for at dataspillforskningen ikke har klart å generere noen konsistente resultater så lenge den har holdt på, og det blir derfor nødvendig å stille spørsmål om forskningen slik den gjøres i dag, lenger har livets rett.

NOVA-rapporten siterer et forskningsarbeid på farge-tv fra 60-tallet, og konkluderer retorisk: For noen barn under noen omstendigheter er noen former for tv-bruk skadelig. For andre barn under de samme omstendighetene, eller for de samme barna under andre omstendigheter, kan det være fordelaktig. For de fleste barn under de fleste omstendigheter, er det meste av tv-bruk verken spesielt skadelig eller spesielt fordelaktig.

Videre er et stort problem for dem som hevder at det er en sterk sammenheng mellom dataspill og vold, er at volden i samfunnet ikke eskalerer i takt med utbredelsen og bruken av dataspill. Dataspill har vært en del av vår medievirkelighet i flere tiår. Dersom voldelige dataspill fører til mer vold i samfunnet, burde vi forvente en kraftig vekst i voldskriminalitet, ettersom så godt som alle gutter og jenter som vokser opp i dag har spilt store mengder dataspill. Bildet som tegnes er imidlertid noe annerledes: Statistikk presentert i Wilkonson og Pickets Ulikhetens Pris, viser at voldsbruken i USA stupte gjennom hele 1990-tallet og frem til 2005. Etter dette har den steget noe. Det samme gjelder Storbritannia.

Den enkeltfaktoren som har absolutt størst statistisk forklaringskraft for denne utviklingen, er økonomisk ulikhet: Samfunn med stor økonomisk ulikhet er voldeligere enn mer egalitære samfunn, og det er de som lever i relativ fattigdom som utøver mest vold. Denne statistikken sammenfaller mye bedre med voldsstatistikken: Fra omlag 1970 og frem til 1990 økte den økonomiske ulikheten i USA og Storbritannia, mens den gjennom hele 90-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet sank i begge land, før den begynte å øke igjen fra 2005. Denne kurven kan legges nesten oppå voldsstatistikken – det er så og si identiske kurver.

Og er det egentlig så rart? Hva kan man forvente at vil utløse mest vold hos mennesker: Økonomisk desperasjon, fortvilelse og skam for å ikke ha lykkes? Eller å ha ligget på sofaen og spilt Playstation?

Konsekvensen blir at uttalelsene om sammenhengen mellom vold i og dataspill får et uvitenskapelig, dogmatisk preg. Og hva verre er – når profilerte stemmer i politikk og medier er så voldsomt i utakt med forskningen, risikerer vi at fokuset havner på helt feil sted: vi risikerer å et voldelig samfunn med økt økonomisk ulikhet, hvor det ikke er lov å spille dataspill.

Kilder:

Bjerkan, K. Y., Frøyland, L. R., Winsvold, A., & Mossige, S. (2010). «Medievold avler vold» –

reell frykt eller moralsk panikk? 

Wilkinson, R., & Pickett, K. (2011). Ulikhetens pris: Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. (P.

H. Poulsson, Trans. 1 ed.). Oslo: Res Publica.

Arbeidet gjennomført av meg og min medstudent kan fås i sin helhet ved kontakt på einar.tryti@gmail.com

Dette er første blogginnlegg av flere, som vil ta for seg hva vold i dataspill gjør med oss. Neste blogginnlegg vil forsøke å forklare hvorfor dataspill ikke gjør oss voldelige.

Av Einar Aagaard Tryti

Når er det nok psykologi?

I sin bok «Den terapeutiske kultur», tar Ole Jacob Madsen for seg hva som skjer når psykologien legger under seg stadig flere samfunnsområder og gir dem psykologiske heller enn politiske og strukturelle forklaringer.

Mennesket i dag er mer individualisert enn noen gang, gamle familiestrukturer og normer er brutt ned. Sekulariseringen av samfunnet gjør individet ansvarlig for å selvrealisere, og kapitalismens absolutte behov for vekst gjennom økt forbruk sørger for at man kan betale seg mot selvrealisering, godt hjulpet av en psykologi som individualiserer alle problemer vi møter i livet. I tillegg har vi en voldsom selvhjelpsindustri, nyreligiøsitet med fokus på selvsakralisering, livscoacher og selvhjelpslitteratur av typen «The Secret» av Rhonda Byrne. Fellesnevneren er budskapet om at individet selv er eier av alle sine problemer, og at absolutt alt i livet kan bli bedre bare man tenker riktig.

Eksempelvis kan man se for seg en situasjon hvor en arbeidstaker pålegges nye arbeidsoppgaver av sin arbeidsgiver, og som en konsekvens av dette ikke klarer å gjøre jobben sin skikkelig, får dårlig samvittighet, blir utbrent og til slutt deprimert. Arbeidsgiver sender den ansatte til psykolog som gjennom individfokusert terapi lærer den ansatte å tenke positivt på sin situasjon, og ved å lære spesifikke tanketeknikker blir den ansatte igjen i stand til å gjøre jobben sin. I utgangspunktet en solskinnshistorie og en seier for psykologien. Psykologen har gjort jobben sin prikkfritt, og pasienten er frisk.

Det Madsen kritiserer er hvordan psykologien på denne måten individualiserer et strukturelt problem – at arbeidsgivere legger urimelig press på sine ansatte – og derfor tåkelegger individets evne til klart å kunne skille mellom hva som må betraktes som individets problem og et politisk, strukturelt problem.

Madsen sier videre at den sterke individualiseringen av samfunnet godt på vei kan forklare manglende politisk engasjement, fordi det som i virkeligheten er politiske spørsmål legges på skuldrene til individet. Et eksempel fra dagens debatt er boligprisene, hvor finansanalytikere anbefaler alle med inntekt under 700.000 å flytte ut av Oslo. Hva det ville gjort med landet vårt dersom vi inntektssegregerte hovedstaden og de omkringliggende områdene sies det ikke noe om.

Dette er helt åpenbart et problem for individet, særlig individet med lav inntekt, og istedenfor at problemet løses politisk, så gjøres det til et individuelt problem gjennom utsagn som «det er ingen menneskerett å bo i sentrum». Da er det implisitt individet som har feilet som ikke klarer å skaffe seg en bolig, ikke samfunnet som har feilet ved å ikke kunne tilby sine innbyggere et sted å bo.

Psykologiens rolle er langt på vei implisitt, og det store flertallet av psykologer og andre terapeuter er antakelig ikke bevisst disse prosessene. Ikke desto mindre er det svært viktig å i det minste stille seg disse spørsmålene, spørre seg selv om det er rimelig at enkeltmennesker skal ta på seg de problemene vi som psykologer er i stand til å gi dem ansvaret for.

Fastpsykolog?

I sommer uttalte Høyre-leder Erna Solberg at hun ønsker en ordning med fastpsykologer, på lik linje med fastlegeordningen. Umiddelbart tenker jeg: En god ide. Men er den gjennomførbar? Og vil den ha ønsket effekt -å redusere ventetiden for psykologbehandling?

En av grunnene til at jeg reagerte positivt til dette forslaget er at jeg tror det kan bidra til å bryte ned fordommer knyttet til psykisk sykdom. En viktig del av å bekjempe slike fordommer er å overføre det positive helsebegrepet til også å omfatte psykisk helse. Alle har vi en helse. I blant er den god, andre ganger er den dårlig. Dette gjelder ikke bare innen somatikken.

Så kan man selvfølgelig også tenke seg at effekten vil bli den motsatte, slik AUF-leder Eskil Pedersen sier når Tidsskrift for norsk psykologforening spør ham hva han synes: "en fastpsykologordning kan skape en form for sykeliggjøring av normale livsepoker". Hvis det at man har en fastpsykolog fører til at terskelen for å oppsøke psykolog blir lavere, så kan det jo bli slik Pedersen spår. Men likevel: forkjølelsen din blir ikke til en lungebetennelse bare fordi du går til fastlegen din med den. På samme måte som legen kan kikke i halsen din og sende deg hjem med bud om å ta hostesaft og holde senga noen dager, kan psykologen din lytte til problemene dine og vurdere hvilke, om noen, tiltak som bør gjennomføres.

En annen fordel er at denne lavere terskelen, samt tettere samarbeid mellom lege og psykolog legger til rette for at psykiske lidelser kan avdekkes tidligere i sitt forløp, eller forebygges.

Men så var det dette med gjennomføringen, da. I 2003 var det ca 246 innbyggere per lege i Norge. Antall innbyggere per psykolog var 952 i 2009. Jeg har ingen tall for hvor mange som arbeider klinisk, eller på hvilke områder. Om dette er nok til at orndingen lar seg gjennomføre skal jeg ikke spekulere i, det vil jo også komme an på hvor mange henvendelser fastpsykologene vil få i forhold til hva fastlegene opplever. En annen betenkelighet er Solbergs forslag til løsning som virker i overkant lettvint: "(...)allerede i dag er det mange psykologer som ikke arbeider med pasientbehandling, som kunne hentes til disse jobbene." Jeg lurer veldig på hvordan høyrelederen har tenkt å "hente inn" folk fra jobbene deres.
Men som jeg lærte i min korte karriere på debattlaget: "Leave it to the judges". Detaljene kan man diskutere når et faktisk forslag er lagt frem. Ideen er spennende, og jeg for min del ser frem til fremtidige utredninger om mulighetene for denne ordningen.


Kilder:
http://tidsskriftet.no/article/826249
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=92017&a=5
Tidsskrift for norsk psykolgoforening nr.9 2012
(Så deilig det er at blogginnlegg ikke må følge APA-standarden for litteraturlister!)

Slekta er der det skjer

Meny åpnet ny butikk på Moholt torsdag 30.August og slekta måtte selvfølgelig sjekke ut den nyåpna butikken. Selv har jeg jobbet på Meny fra 2008 til 2011 og kunne derfor hjelpe kassadamen med PLU-kodene på varene jeg hadde plukket ut. Det var litt skuff at det ikke var flere åpningstilbud, men utenfor serverte de hamburger til de som ville ha. 

Jeg er veldig fornøyd med at det har kommet en Menybutikk på Moholt og det blir garantert flere handleturer dit. 

-Mattemor

Psykologi -vitenskapen med seks milliarder selverklærte eksperter.

At psykologi og psykiatri er fagfelt som interesserer mange, er ikke særlig overraskende. Menneskelig atferd, både innenfor og utenfor normalvariansen, er noe vi alle praktiserer og omgås med, og det er klart at de fleste sitter på mer kunnskap om og interesse for dette enn for eksempel kvantefysikk eller geologi. Vi har alle våre "lekteorier" om menneskelig atferd. Noen ganger stemmer disse overens med vitenskapelig empiri, andre ganger ikke.

 
Jeg vet ikke om det alltid har vært sånn, eller om det er en økende tendens forårsaket av den siste tidens debatt rundt tilregnelighetsbegrepet, men jeg møter ofte holdninger om at psykologien ikke er en "ekte" vitenskap, at det bare er snakk om synsing og subjektive oppfatninger. Og dette lar jeg gå inn på meg, fordi jeg forelsket meg i psykologien samtidig som jeg forelsket meg i vitenskapen. Fordi for meg er psykologien kroneksempelet på vitenskap og anvendelse av den vitenskapelige metode. Så for å gi en slags forsvarstale for mitt hjertebarn, vil jeg prøve å gi en kort forklaring på hvorfor jeg mener dette.

 
Som i alle andre vitenskaper, er man i psykologien opptatt av å falsifisere. Hvis jeg har en teori om at mennesker som er født i juli er mer aggressive enn andre, så holder det ikke å finne et antall mennesker som er født i juli og som er aggressive. Man kan alltid finne et snev av støtte for en teori. For eksempel kan du garantert finne en blondine som er under gjennomsnittet intelligent, eller et par personer med tykke briller som er over gjennomsnittlig interessert i tegneserier. Men hvis jeg finner en person som er født i juli og aldri gjør en flue fortred, må jeg revurdere teorien min. Er det denne personen som er unntaket? Eller er det de aggressive personene som er unntaket? Er majoriteten av mennesker født i juli mer aggressive enn andre? Eller kan det hende at måneden man er født i overhodet ikke har noe å si for hvor aggressiv man er?

 
Å forsøke å falsifisere teoriene sine, altså prøve å motbevise dem, innebærer at man stadig må forkaste en i utgangspunktet plausibel teori når en mer sannsynlig forklaring dukker opp. Og her ligger for meg essensen av vitenskap: det er (så godt som) aldri to streker under svaret. Vi kan bli mer og mer sikre på at en teori er riktig, men den vil fortsatt være en teori, ikke en absolutt sannhet. Kunnskap må stadig oppdateres. Et godt eksempel er forskningen på dysleksi. Forskere oppdaget at mennesker med dysleksi beveget øynene mye mer over papiret når de leste enn mennesker uten dysleksi. De antok at kjernen til ordblindhet lå i dette, og brukte en masse tid og ressurser på å få dyslektikere til å bevege øynene mindre når de leste. Så viste det seg at øyebevegelsene ikke var årsaken til lesevanskene: de var et resultat av dem. Det var en sammenheng mellom øyebevegelser og lesevansker, men det var ingen årsakssammenheng. Fram med viskelæret, oppdater teorien. Og sånn går nu dagan.

 
I blant lurer jeg på om det er denne stadige utviklingen og finpussingen av teorier som gjør at vitenskap kan fremstå subjektiv og useriøs for utenforstående. Mennesker er nå en gang sånn at vi liker kategorier. Vi liker å skape system i verden, og liker for det meste å ha svar med to streker under. Men det dummeste vi kan gjøre er å sette de to strekene prematurt. Teoriene våre blir stadig bedre og mer presise. Følgelig blir de mer komplekse og får flere forbehold. Og da kan det virke som om vi vet mindre, fordi vi kun kan predikere handling innenfor svært bestemte rammer. Men jo snevrere og komplekse teoriene blir, desto bedre prediksjon vil de kunne gi. La oss si at teorien "barn som får dårlig mat hjemme vil oftere utvikle atferdsvansker" viser seg å stemme i 20% av tilfellene. Men så mistenker jeg at foreldrenes omsorgsstil også har noe å si. Så jeg undersøker dette, og tester hypotesen "barn som får dårlig mat hjemme og mottar mangelfull omsorg vil oftere utvikle atferdsvansker". Denne teorien viser seg å stemme i 40% av tilfellene. Og vips, så har jeg større mulighet til å forutse hvilke barn som er i faresonen, og kan intervenere på et tidlig tidspunkt.

Det kan i blant være vanskelig å vie livet sitt til en vitenskap med seks milliarder selverklærte eksperter. Man skal ikke undervurdere menneskers erfaringer og de teoriene de utleder av den. Man vil jo nødig fremstå som arrogant, og høsting av førstehåndskunnskap og erfaring er jo også en viktig del av å utvikle vitenskap. Samtidig er det utrolig frustrerende å måtte slåss mot myter som at "mennesker bruker bare 10% av hjernen sin". Jeg kan ramse opp tusenvis av fMRI- og EEG-studier som avviser denne påstanden, men populære myter står sterkt og de sprer seg raskt. Alle har jo hørt at mennesket bare bruker 10% av hjernen sin, så da er det jo nødt til å stemme. Når alle vet det, må det jo være sant.

 
Jo mer jeg kan om vitenskapelig metode og kritisk tenkning, desto mer forsiktig blir jeg med å uttale meg om ting jeg ikke kan 100%. Og jeg blir oppgitt og ikke rent lite provosert når mennesker kaster seg inn i debatter de ikke har forutsetninger for å forstå premissene for. Men det som provoserer meg mest er nettopp det at mange ikke har disse forutsetningene. Hvorfor må man vente helt til man begynner på universitetet for å lære om vitenskapelig metode og kritisk tenkning? Hvorfor undervises ikke dette i grunnskolen slik at alle får mulighet til å lese VGs klønete gjengivelser av forskningsartikler eller papirprodusenters debattinnlegg om legevitenskapen med en kritisk stemme i bakhodet og ta det mediene serverer med en sunn klype salt?

 

Dette innlegget ble påbegynt i sommer da debatten om psykiatrien og psykologien som fagfelt gikk for fullt. Jeg ble inspirert til å fullføre det etter å ha sett debatten om alternativ medisin på NRK 30.8.

- Halsen