Slekta går til lerettet!

Med en god porsjon humor har noen av oss i Slekta, sammen med andre i klassen, begynt å lage årets eksamensoppgave i faget Profesjonell kompetanse og personlig utvikling. Trailer får dere her: 

Musikk: RJD2 - Welcome to New Radius 

Psykevettreglene

Verdensdagen for psykisk helse har utarbeidet psykevettreglene, som jeg synes er såpass fornuftige at de fortjener å bli gjengitt her. Verdensdagen er riktignok i oktober, men reglene er gyldige året rundt. I disse tider kan de jo sees som et supplement til de mer kjente fjellvettreglene.


Psykevettreglene
1. Bær ikke på tunge tanker alene
2. Søk hjelp i tide, det er ingen skam å be om hjelp
3. Spar på fine opplevelser, de er gode å ha med seg i "ryggsekken"
4. Vær rustet mot tunge perioder, snakk om det før det blir for vanskelig
5. Tenk på det du får til i stedet for det du ikke får gjort
6. Beveg på deg, fysisk aktivitet er bra for din psykiske helse
7. Forsøk å gjør noe hyggelig hver dag, enten for deg selv eller for andre

Mental Helse har for øvrig døgnåpen telefontjeneste på 116 123.

Turning soft?

I dette blogginnlegget skulle jeg egentlig ha proklamert Himlakaris inntreden i bloggverden med den faste spalten «Ting som irriterer Himlakari». Denne spalten skulle ha inneholdt nettopp det navnet på den tilsier, og det burde ha vært lett å holde denne spalten i gang, da det meste irriterer meg på et eller annet vis. Problemet dukket opp da jeg begynte å skrive første innlegg og etter en A4 side hadde fått tømt meg for kanskje ¼ av min frustrasjon rundt temaet. Halsen foreslo da at jeg kunne dele innlegget opp i en serie, et forslag jeg vurderte, men slo fra meg da jeg leste gjennom det jeg hadde skrevet og oppdaget at det var utrolig tørt, og at det mest sannsynlig var mer spennende for meg enn noen andre. Jeg antar også at de fleste som leser bloggen er personer jeg møter ganske ofte og som dermed har stor nok tilgang til hva jeg irriterer meg over enten de vil vite det eller ikke. Ikke var temaet veldig relevant for bloggen heller, og relevans burde strengt tatt være et minstektrav. Det innlysende var da å holde meg til å skrive om noe som irriterer meg angående studiene, psykologi eller NTNU. Men det hjelper lite å være innlysende da jeg ikke finner noe som irriterer meg nok til at jeg ser verdien av å skrive om det. Jeg er overbevist om at det finnes noe der ute jeg irriterer meg over som er innefor rammene jeg har gitt meg selv, og som ville vært av interesse for den jevne leser av denne bloggen, men hva? Og her dukker altså nok et problem opp. Jeg kan ikke ha en fast spalte om ting som irriterer meg når jeg ikke kommer på noe til det første innlegget, uansett hvor mye jeg forsøker å irritere meg! Er dette da veis ende for Himlakaris karriere som blogger? Nei! Dette betyr ikke at det ikke kommer til å komme mer fra meg etter denne bloggdebuten, men det som kommer behøver ikke å være i form av den opprinnelig tiltenkte spalten. Fryktelig, men sånn ser det ut til å bli.

Irritert over min manglende fremgang rundt min irritasjon henvendte jeg meg til Halsen over Facebook, og etter kort tid stod svaret svart på hvitt:

Himlakari: Kanskje jeg begynner å bli myk

Halsen: Det skjer med alderen

#Utviklingspsykologi #JævligIrriterende

6.semester: Utviklingspsykologi

Hva er et barn?

Dette er et av spørsmålene psykologspirene i kull 32 fikk bryne seg på i dag. Slike kognitivt krevende utfordringer kan bli i heftigste laget selv for en gjeng nerder med A i snitt fra årsenheten.

Siden nevnte nerder ikke er fremmede for å drive selvstudier en fredag kveld, tok jeg internettet til hjelp. Wikipedia kan fortelle følgende: "Barn er et menneske som er i fasen mellom fødsel og pubertet." Et biologisk fenomen, med andre ord. Videre står det: "Den juridiske definisjonen av «barn» refererer generelt til personer som ikke har nådd myndighetsalder." Hm. Problemstillingen kan tydeligvis også sees i et juridisk perspektiv. Det er ikke grenser for hvor allsidig en stakkars stud.psychol. må være.

Wikipedia illustrerer artikkelen med følgende bilde:

Jeg forsøker å utvide min horisont med et videre bildesøk.

Jeg er om mulig enda mer forvirret.

Videre kan wikipedia fortelle: "Den primære læringsmetoden for barn er lek". Et fenomen som wikipedia forklarer på følgende måte: " (...)en aktivitet tilsynelatende uten et umiddelbart formål utover leken i seg selv." Slik tautologisk irrasjonalitet kan få enhver akademisk hjerne til å kortslutte.

Timeplanen avslører at vi om kort tid skal møte slike "barn" for øvelse i klinisk intervju. Som pliktoppfyllende student ønsker man jo stille forberedt, men når internett tilbyr slik selvmot- og intetsigende informasjon er det ikke lett for en stakkar å vite hva slags forholdsregler man skal ta.