En helg i november 2011 tok jeg turen til Sandnes for å besøke familie jeg ikke får sett så ofte. Faren min som til vanlig oppholder seg i Stokke tok også turen og introduserte meg for en ny aktivitet: Geocaching. For de som ikke har hørt om det, så er det enkelt forklart høyteknologisk skattejakt. Man kan få en app på telefonen som viser vei til gjenstander som er gjemt rundt omkring, eller man kan bruke kart på pc/GPS. Disse gjenstandene, som regel bokser, finnes i de fleste størrelser og det er ekstremt mange av dem gjemt rundt omkring i hele verden. Man får da koordinater og hint for å finne frem til de gjemte gjenstandene og logger på nett om man finner dem. De kan være festet på skilt(magnetiske), gjemt på togstasjoner, og det finnes til og med flere inne på Dragvoll. Etter et funn, skal gjenstanden legges fint tilbake, man skriver bare navnet sitt på en lapp som er inne i boksen. Det høres kanskje litt meningsløst ut å bruke tid på å spore opp en boks når du ikke får noe annet ut av det enn å skrive navnet ditt på en lapp! Men vent, det er mer: man kan gratis bli medlem på www.geochaching.com og som nevnt tidligere logger man sine funn der. For hvert funn får man et smileyfjes, og det er ganske artig å se på kartet på nettet og se mange smileyfjes, det synes i alle fall jeg... Nørd tenker nok de fleste da, men I dare you to try it. Og en annen ting som gjør det ekstra spennende er at mens man leter skal man prøve å unngå at andre skjønner at du leter etter noe, så høylytt jubling ved funn er derfor som regel ikke mulig. Til tider kan det se veldig mistenkelig ut når man går rundt den samme benken i mer enn fem minutter og beføler alle metall- og tredelene på den. Snakker om mistenkelig så kom jeg på en fun fact som jeg kom over da jeg leste om Geocaching: i USA ble et bombeteam kalt inn etter at en mistenkelig gjenstand hadde blitt funnet på et merkelig sted- det viste seg å bare være en cache. Anyways, tilbake til den egentlige historien. Stemoren min, faren min og jeg dro ut lørdag ettermiddag for å jakte på gjemte cacher. Den første klarte vi ikke å finne, vi brukte lang tid og det ble mørkt. Vi måtte gi oss og tok turen til neste stopp, hvor vi klarte å finne en magnetisk liten boks festet til en stolpe etter fem-minutters leting. For et kick! Vi dro på Nille og kjøpte to lommelykter slik at vi kunne fortsette jakta samme kveld. Det ble to funn til den kvelden og jeg var hekta. Mandagen etter, tilbake i Trondheim, fikk jeg med meg bakerhalsen på jakt etter en cache som er gjemt utenfor Dragvollbygget. Etter en god stund med leting, som endte i litt klatring, så ble det funn og bakerhalsen var også hekta! På slektstreff litt senere delte jeg opplevelsen min med de andre. Fotofetter meldte seg inn på geocaching.com med en gang og vi begynte å se etter et nytt mål. Kollokvieonkel var litt skeptisk, men ble med på jakt. Himlakari har ingen kommentar og holder seg unna hver gang det blir snakk om geocaching.
Etter kun et par dager hadde vi funnet de som ligger gjemt rundt Dragvoll og vi måtte begynne å se etter cacher gjemt lenger unna. Estenstadmarka selvfølgelig! Fin skogstur, frisk luft + geocaching, stort bedre kan det ikke bli. I eksamensperioden, når man egentlig burde være på skolen hele dagen for å lese, ble geocachejakting i estenstadmarka litt for fristende og vi endte opp med å kle oss godt og ta turen mot skogen. Vi skulle finne cachen som heter "Cliff of Burma" og som man kanskje forstår ut fra navnet var cachen gjemt oppe ved en klippe. Fotofetter, Bakerhalsen, Kollokvieonkel, den joviale karen med dialekt (også fra http://persaunetparadise.blogspot.com/) og jeg satte ut med mobil og penn for å finne cachen. Det som kanskje ikke var så smart var å starte i bunnen av klippen, for du kan trygt si at det var ganske bratt opp til gjemmestedet.
Etter mye frem og tilbake og diskusjon om vi skulle gå tilbake og finne en annen vei opp, kom vi oss til slutt opp til klippen. Etter denne turen må aktiviteten kalles extremecaching!
Turen var verdt det, vi fant cachen relativt fort og fikk med oss en fantastisk utsikt. Hadde det ikke vært for geocaching ville vi ikke fått sett det vi så. Selv om det var spennende å ta den vanskelige veien opp fant vi ut at vi ikke turte å gå ned samme vei, så vi gikk videre opp for å finne en annen vei tilbake til Dragvoll. Tilbaketuren gikk ikke akkurat raskt da vi oppdaget at det var flere cacher gjemt i nærheten. Da vi omsider kom tilbake, hadde vi brukt mer enn halvannen time på den lille utflukten vår.. Men energinivået var på topp og vi hadde fått med oss det sollyset en novemberdag har å tilby, noe som er sjelden i en eksamensperiode på vinterstid.
Høres dette ut som noe for deg? Har du prøvd Geocaching?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar