Når er det nok psykologi?

I sin bok «Den terapeutiske kultur», tar Ole Jacob Madsen for seg hva som skjer når psykologien legger under seg stadig flere samfunnsområder og gir dem psykologiske heller enn politiske og strukturelle forklaringer.

Mennesket i dag er mer individualisert enn noen gang, gamle familiestrukturer og normer er brutt ned. Sekulariseringen av samfunnet gjør individet ansvarlig for å selvrealisere, og kapitalismens absolutte behov for vekst gjennom økt forbruk sørger for at man kan betale seg mot selvrealisering, godt hjulpet av en psykologi som individualiserer alle problemer vi møter i livet. I tillegg har vi en voldsom selvhjelpsindustri, nyreligiøsitet med fokus på selvsakralisering, livscoacher og selvhjelpslitteratur av typen «The Secret» av Rhonda Byrne. Fellesnevneren er budskapet om at individet selv er eier av alle sine problemer, og at absolutt alt i livet kan bli bedre bare man tenker riktig.

Eksempelvis kan man se for seg en situasjon hvor en arbeidstaker pålegges nye arbeidsoppgaver av sin arbeidsgiver, og som en konsekvens av dette ikke klarer å gjøre jobben sin skikkelig, får dårlig samvittighet, blir utbrent og til slutt deprimert. Arbeidsgiver sender den ansatte til psykolog som gjennom individfokusert terapi lærer den ansatte å tenke positivt på sin situasjon, og ved å lære spesifikke tanketeknikker blir den ansatte igjen i stand til å gjøre jobben sin. I utgangspunktet en solskinnshistorie og en seier for psykologien. Psykologen har gjort jobben sin prikkfritt, og pasienten er frisk.

Det Madsen kritiserer er hvordan psykologien på denne måten individualiserer et strukturelt problem – at arbeidsgivere legger urimelig press på sine ansatte – og derfor tåkelegger individets evne til klart å kunne skille mellom hva som må betraktes som individets problem og et politisk, strukturelt problem.

Madsen sier videre at den sterke individualiseringen av samfunnet godt på vei kan forklare manglende politisk engasjement, fordi det som i virkeligheten er politiske spørsmål legges på skuldrene til individet. Et eksempel fra dagens debatt er boligprisene, hvor finansanalytikere anbefaler alle med inntekt under 700.000 å flytte ut av Oslo. Hva det ville gjort med landet vårt dersom vi inntektssegregerte hovedstaden og de omkringliggende områdene sies det ikke noe om.

Dette er helt åpenbart et problem for individet, særlig individet med lav inntekt, og istedenfor at problemet løses politisk, så gjøres det til et individuelt problem gjennom utsagn som «det er ingen menneskerett å bo i sentrum». Da er det implisitt individet som har feilet som ikke klarer å skaffe seg en bolig, ikke samfunnet som har feilet ved å ikke kunne tilby sine innbyggere et sted å bo.

Psykologiens rolle er langt på vei implisitt, og det store flertallet av psykologer og andre terapeuter er antakelig ikke bevisst disse prosessene. Ikke desto mindre er det svært viktig å i det minste stille seg disse spørsmålene, spørre seg selv om det er rimelig at enkeltmennesker skal ta på seg de problemene vi som psykologer er i stand til å gi dem ansvaret for.