tirsdag 25. september 2012

Samfunnsvitenskap/Svadavitenskap?

Samfunnsvitenskapen, som psykologien er en del av, er av og til blitt kritisert for å forske på fenomener kritikere møter med utsagn av typen: "Det kunne jeg fortalt deg når som helst," "Det kunne bestemora mi har fortalt deg," eller "Måtte dere virkelig forske for å finne ut av det?"

Men ofte er ikke ting så innlysende. Hvilket av de folkepsykologiske ordtakene "Like barn leker best", eller "Motsetninger tiltrekker" stemmer best med virkeligheten? Hvis man hadde forsket på det og funnet at motsetninger tiltrekker, ville mange kanskje sagt "det er bare å dra hodet ut av laboratoriet og ut i den virkelige verden for å finne ut det".

Andre ganger er kritikken imidlertid berettiget, som i dette utdraget jeg snublet over i pensum i dag:

"Friends are more likely than nonfriends to spend time positively engaged with one another. They expend more effort to resolve conflict, spend more time on task-related activity, perform tasks at a higher level, and have stronger feelings of closeness, loyalty, and mutuality than peers who are not friends," (Captain Obvious et al., 2000).


Og forresten er forskningen ganske tydelig på at det er like barn som leker best. 

2 kommentarer:

  1. Er det egentlig noen motsetning mot de to ordtakene? Hvis det er snakk om parforhold, kan det jo være motsetninger som tiltrekker i utgangspunktet, men det er ikke nødvendigvis grunnlaget for et godt parforhold. Like barn leker best, men de tiltrekkes ikke nødvendigvis hverandre?

    Hilsen Hanne (korvenninne av Kjersti).

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Hanne!

      Det finnes sikkert mange tilfeller av at motsetninger tiltrekker hverandre, men forskning viser at vi har en tendens til å intuitivt like det som likner oss. Blant annet liker vi nye mennesker bedre dersom de sitter på samme måte som vi gjør (postural kongruens), selv om dette kun registreres ubevisst. En annen fascinerende sak er "mere exposure"-effekten, det at vi kan begynne å like noe(n) bare fordi vi ser dem ofte og venner oss til dem (dette gjelder ikke bare mennesker, men kan også forklare hvorfor den irriterende sangen på radioen plutselig er litt hyggelig likevel, eller hvorfor jeg plustelig har begynt å like jeans med smale bein selv om jeg ikke syntes det var noe fint da det ble in for noen år siden). Veldig spennende saker!
      Jeg tror det står noe om dette i en gammel sosialpsykologibok jeg har, med utgangspunkt i akkurat de to ordtakene, jeg skal se om jeg finner det :)

      Kjersti

      Slett