Gjør dataspill oss voldelige? Og hvis ikke, hva gjør det da?

I morgenbladet 12.08.11 føyer Kristina Parow seg inn i rekken av fagfolk som maler med bred pensel i debatten om dataspill. I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011, spør hun hvilke faktorer i vårt

samfunn som «muliggjør en slik sjelelig forkrøpling [av Anders Behring Breivik]», før hun selv

avleverer svaret: «Han har brukt mye av tiden sin på voldelige videospill». Parow fortsetter med å

hevde at sammenhengen mellom skjermvold og voldelige handlinger for lengst er dokumentert, et

mantra hun gjentar artikkelen gjennom, på tross av at hun refererer til kun én bok av én forfatter, i

tillegg til en tjue år gammel forskningsartikkel. Artikkelen hun viser til hevder at vi uten

skjermmediet ville hatt 10.000 færre drap, 70.000 færre voldtekter og 700.000 færre voldelige

overfall i USA før 1992. Originalartikkelen har det ikke vært mulig å oppdrive for kritisk analyse.

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, spør 19.04.12 om fokuset på ekstrem

høyreradikalisme på internett kanskje er et blindspor når man skal forklare terrorhandlingene 22.

juli 2011. Hun spør, og lar spørsmålet henge ubesvart i luften, om «krigerske

dataspill har trukket en gal mann inn i en verden der han ikke lenger har klart å skille mellom spill

og virkelighet.»

Disse påstandene er overhodet ikke unike i norsk medievirkelighet, der uttalelser om koblingen mellom vold og dataspill ofte er preget av kunnskapsløshet, manglende journalistisk og vitenskapelig etterrettelighet og sensasjonslyst.

I forbindelse med et samfunnspsykologisk prosjekt i vår, gikk jeg og en medstudent kritisk gjennom flere tiårs forskning på sammenhengen mellom dataspill, vold og aggresjon. Vi fant flere studier som tydet på at det meste som er gjort av forskning på koblingen mellom vold og dataspill er grunnleggende forfeilet. På oppdrag fra Barne- og Likestillingsdepartementet, gjennomførte NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) i 2009 en undersøkelse for å svare på spørsmålet «Finnes det en sammenheng mellom medievold og gutters voldsforståelse og -bruk?». I arbeidet gjennomgås store mengder forskning som alle har det til felles at de konkluderer med at det er en sterk kobling mellom eksponering for vold i dataspill og faktisk utøvet vold og aggresjon.

NOVA-rapporten kritiserer den etablerte forskningen på medievold for å utelukke eller forbigå diskusjoner om hvorvidt målene og metodene som benyttes, faktisk måler det de skal måle. Dette er et absolutt krav i alt vitenskapelig arbeid – man måler ikke avstand med termometer, og man måler ikke temperatur med brevvekt. Derfor er det avgjørende at målene man benytter for aggresjon, faktisk kan predikere vold. NOVA setter spørsmålstegn ved mange av de målene som benyttes i den hovedsaklig amerikanske forskningen, og spørsmålet er om assosiasjonstester, selvrapportert aggresjon, lydsignaler og tabascosaus, faktisk korrelerer med voldelige handlinger utenfor den eksperimentelle situasjonen. NOVA-rapporten argumenterer for at dataspillforskningen ikke har klart å generere noen konsistente resultater så lenge den har holdt på, og det blir derfor nødvendig å stille spørsmål om forskningen slik den gjøres i dag, lenger har livets rett.

NOVA-rapporten siterer et forskningsarbeid på farge-tv fra 60-tallet, og konkluderer retorisk: For noen barn under noen omstendigheter er noen former for tv-bruk skadelig. For andre barn under de samme omstendighetene, eller for de samme barna under andre omstendigheter, kan det være fordelaktig. For de fleste barn under de fleste omstendigheter, er det meste av tv-bruk verken spesielt skadelig eller spesielt fordelaktig.

Videre er et stort problem for dem som hevder at det er en sterk sammenheng mellom dataspill og vold, er at volden i samfunnet ikke eskalerer i takt med utbredelsen og bruken av dataspill. Dataspill har vært en del av vår medievirkelighet i flere tiår. Dersom voldelige dataspill fører til mer vold i samfunnet, burde vi forvente en kraftig vekst i voldskriminalitet, ettersom så godt som alle gutter og jenter som vokser opp i dag har spilt store mengder dataspill. Bildet som tegnes er imidlertid noe annerledes: Statistikk presentert i Wilkonson og Pickets Ulikhetens Pris, viser at voldsbruken i USA stupte gjennom hele 1990-tallet og frem til 2005. Etter dette har den steget noe. Det samme gjelder Storbritannia.

Den enkeltfaktoren som har absolutt størst statistisk forklaringskraft for denne utviklingen, er økonomisk ulikhet: Samfunn med stor økonomisk ulikhet er voldeligere enn mer egalitære samfunn, og det er de som lever i relativ fattigdom som utøver mest vold. Denne statistikken sammenfaller mye bedre med voldsstatistikken: Fra omlag 1970 og frem til 1990 økte den økonomiske ulikheten i USA og Storbritannia, mens den gjennom hele 90-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet sank i begge land, før den begynte å øke igjen fra 2005. Denne kurven kan legges nesten oppå voldsstatistikken – det er så og si identiske kurver.

Og er det egentlig så rart? Hva kan man forvente at vil utløse mest vold hos mennesker: Økonomisk desperasjon, fortvilelse og skam for å ikke ha lykkes? Eller å ha ligget på sofaen og spilt Playstation?

Konsekvensen blir at uttalelsene om sammenhengen mellom vold i og dataspill får et uvitenskapelig, dogmatisk preg. Og hva verre er – når profilerte stemmer i politikk og medier er så voldsomt i utakt med forskningen, risikerer vi at fokuset havner på helt feil sted: vi risikerer å et voldelig samfunn med økt økonomisk ulikhet, hvor det ikke er lov å spille dataspill.

Kilder:

Bjerkan, K. Y., Frøyland, L. R., Winsvold, A., & Mossige, S. (2010). «Medievold avler vold» –

reell frykt eller moralsk panikk? 

Wilkinson, R., & Pickett, K. (2011). Ulikhetens pris: Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. (P.

H. Poulsson, Trans. 1 ed.). Oslo: Res Publica.

Arbeidet gjennomført av meg og min medstudent kan fås i sin helhet ved kontakt på einar.tryti@gmail.com

Dette er første blogginnlegg av flere, som vil ta for seg hva vold i dataspill gjør med oss. Neste blogginnlegg vil forsøke å forklare hvorfor dataspill ikke gjør oss voldelige.

Av Einar Aagaard Tryti