Psykologi -vitenskapen med seks milliarder selverklærte eksperter.

At psykologi og psykiatri er fagfelt som interesserer mange, er ikke særlig overraskende. Menneskelig atferd, både innenfor og utenfor normalvariansen, er noe vi alle praktiserer og omgås med, og det er klart at de fleste sitter på mer kunnskap om og interesse for dette enn for eksempel kvantefysikk eller geologi. Vi har alle våre "lekteorier" om menneskelig atferd. Noen ganger stemmer disse overens med vitenskapelig empiri, andre ganger ikke.

 
Jeg vet ikke om det alltid har vært sånn, eller om det er en økende tendens forårsaket av den siste tidens debatt rundt tilregnelighetsbegrepet, men jeg møter ofte holdninger om at psykologien ikke er en "ekte" vitenskap, at det bare er snakk om synsing og subjektive oppfatninger. Og dette lar jeg gå inn på meg, fordi jeg forelsket meg i psykologien samtidig som jeg forelsket meg i vitenskapen. Fordi for meg er psykologien kroneksempelet på vitenskap og anvendelse av den vitenskapelige metode. Så for å gi en slags forsvarstale for mitt hjertebarn, vil jeg prøve å gi en kort forklaring på hvorfor jeg mener dette.

 
Som i alle andre vitenskaper, er man i psykologien opptatt av å falsifisere. Hvis jeg har en teori om at mennesker som er født i juli er mer aggressive enn andre, så holder det ikke å finne et antall mennesker som er født i juli og som er aggressive. Man kan alltid finne et snev av støtte for en teori. For eksempel kan du garantert finne en blondine som er under gjennomsnittet intelligent, eller et par personer med tykke briller som er over gjennomsnittlig interessert i tegneserier. Men hvis jeg finner en person som er født i juli og aldri gjør en flue fortred, må jeg revurdere teorien min. Er det denne personen som er unntaket? Eller er det de aggressive personene som er unntaket? Er majoriteten av mennesker født i juli mer aggressive enn andre? Eller kan det hende at måneden man er født i overhodet ikke har noe å si for hvor aggressiv man er?

 
Å forsøke å falsifisere teoriene sine, altså prøve å motbevise dem, innebærer at man stadig må forkaste en i utgangspunktet plausibel teori når en mer sannsynlig forklaring dukker opp. Og her ligger for meg essensen av vitenskap: det er (så godt som) aldri to streker under svaret. Vi kan bli mer og mer sikre på at en teori er riktig, men den vil fortsatt være en teori, ikke en absolutt sannhet. Kunnskap må stadig oppdateres. Et godt eksempel er forskningen på dysleksi. Forskere oppdaget at mennesker med dysleksi beveget øynene mye mer over papiret når de leste enn mennesker uten dysleksi. De antok at kjernen til ordblindhet lå i dette, og brukte en masse tid og ressurser på å få dyslektikere til å bevege øynene mindre når de leste. Så viste det seg at øyebevegelsene ikke var årsaken til lesevanskene: de var et resultat av dem. Det var en sammenheng mellom øyebevegelser og lesevansker, men det var ingen årsakssammenheng. Fram med viskelæret, oppdater teorien. Og sånn går nu dagan.

 
I blant lurer jeg på om det er denne stadige utviklingen og finpussingen av teorier som gjør at vitenskap kan fremstå subjektiv og useriøs for utenforstående. Mennesker er nå en gang sånn at vi liker kategorier. Vi liker å skape system i verden, og liker for det meste å ha svar med to streker under. Men det dummeste vi kan gjøre er å sette de to strekene prematurt. Teoriene våre blir stadig bedre og mer presise. Følgelig blir de mer komplekse og får flere forbehold. Og da kan det virke som om vi vet mindre, fordi vi kun kan predikere handling innenfor svært bestemte rammer. Men jo snevrere og komplekse teoriene blir, desto bedre prediksjon vil de kunne gi. La oss si at teorien "barn som får dårlig mat hjemme vil oftere utvikle atferdsvansker" viser seg å stemme i 20% av tilfellene. Men så mistenker jeg at foreldrenes omsorgsstil også har noe å si. Så jeg undersøker dette, og tester hypotesen "barn som får dårlig mat hjemme og mottar mangelfull omsorg vil oftere utvikle atferdsvansker". Denne teorien viser seg å stemme i 40% av tilfellene. Og vips, så har jeg større mulighet til å forutse hvilke barn som er i faresonen, og kan intervenere på et tidlig tidspunkt.

Det kan i blant være vanskelig å vie livet sitt til en vitenskap med seks milliarder selverklærte eksperter. Man skal ikke undervurdere menneskers erfaringer og de teoriene de utleder av den. Man vil jo nødig fremstå som arrogant, og høsting av førstehåndskunnskap og erfaring er jo også en viktig del av å utvikle vitenskap. Samtidig er det utrolig frustrerende å måtte slåss mot myter som at "mennesker bruker bare 10% av hjernen sin". Jeg kan ramse opp tusenvis av fMRI- og EEG-studier som avviser denne påstanden, men populære myter står sterkt og de sprer seg raskt. Alle har jo hørt at mennesket bare bruker 10% av hjernen sin, så da er det jo nødt til å stemme. Når alle vet det, må det jo være sant.

 
Jo mer jeg kan om vitenskapelig metode og kritisk tenkning, desto mer forsiktig blir jeg med å uttale meg om ting jeg ikke kan 100%. Og jeg blir oppgitt og ikke rent lite provosert når mennesker kaster seg inn i debatter de ikke har forutsetninger for å forstå premissene for. Men det som provoserer meg mest er nettopp det at mange ikke har disse forutsetningene. Hvorfor må man vente helt til man begynner på universitetet for å lære om vitenskapelig metode og kritisk tenkning? Hvorfor undervises ikke dette i grunnskolen slik at alle får mulighet til å lese VGs klønete gjengivelser av forskningsartikler eller papirprodusenters debattinnlegg om legevitenskapen med en kritisk stemme i bakhodet og ta det mediene serverer med en sunn klype salt?

 

Dette innlegget ble påbegynt i sommer da debatten om psykiatrien og psykologien som fagfelt gikk for fullt. Jeg ble inspirert til å fullføre det etter å ha sett debatten om alternativ medisin på NRK 30.8.

- Halsen